Ned og opp bratte bakker ved Skjellbreia

13.02.22. Selv om jeg er glad i å gå på ski er jeg skeptisk til bratte bakker. Det har muligens noe med alderen å gjøre (50+), der man tar mindre sjanser nå enn man gjorde i yngre år. Føttene er kanskje heller ikke like sterke som før. Om man misliker bratte bakker er ikke Bymarka å anbefale, da det er kupert her i de fleste skitraseer. Bakkene i Bymarka som er beryktet for å være bratte er Rustadrenna, Skjellbreidalen, Lindboeløypa og Bjørndalsmyra ned til Langdalen.

Lindboeløypa, som er en av de klassiske løypene i marka, starter ved Litlheia, i nærheten av Storheia, og går ned til Skjellbreia, i nærheten av Marken. Løypa er på 2,5 km. med et fall på 219 meter. Den ble etablert i 1918 av Trondhjems skiklub og Ørnulf Lindboe (som eide Lindboe-hytta like ved). Løypa ligger i Bynesmarka, og skogforvaltningen der motsatte seg byggingen, men tilslutt ga de etter.

 Man får ikke helt følelsen av hvor bratt det er i Lindboeløypa utifra et bilde.

I forbindelse med utgivelsen av boka "Bymarka - 50 vatn og turopplevelser" ble jeg hele veien møtt med utfordringer jeg ikke hadde hatt før. Bl.a. det å skulle by på seg selv og selge seg inn hos bokhandlere og i media. Men det gikk heldigvis veldig bra. Og erfaringen fra det har bidratt til at jeg har bestemt meg for ikke å la utfordringer bli en hindring for hva jeg kan få til. Senest med forespørsel om å holde foredrag - jeg som har mislikt å prate i forsamlinger helt siden jeg var ung.

Så søndag 13. februar bestemte jeg meg for å la det stå til og kjøre ned Lindboeløypa, selv om det var utenfor komfortsonen min. I forkant var det kommet store mengder snø i Bymarka og det var noen plussgrader, slik at jeg antok at det var nok løssnø som jeg kunne ploge i på veien ned bakkene. 

Jeg startet ved Henriksåsen i 11-tiden. Selv om det var fint skiføre i marka denne søndagen, og oppholdsvær, var det langt fra fullt hverken her eller på parkeringsplassene lenger ned i Fjellseterveien. Jeg valgte å følge skiløypa som går på nedsiden av Kvistingen. Nordvest for Litlheia starter Lindboeløypa. Selv om ingen av bakkene ned til Skjellbreia er veldig bratte, og sporet er bredt så man har mulighet til å ploge, var det utfordrende nok for meg. Det gikk nedover, nedover og nedover. Midtveis var det et vanskelig parti, der det var bratt, smalt, svingete, og det var vanskelig å se utgangen på bakken. Underveis ble jeg overrasket over å møte på mange skiløpere på vei opp. Jeg trodde først Lindboeløypa var endel av "Dagens løype", men det var det ikke - annet enn at det sporet krysset rett over Lindboeløypa. 

Da jeg kom ned til Skjellbreia tok jeg til venstre, retning Grønnlia. Deretter gikk jeg opp Skjellbreidalen. Skjellbreidalen består av to lange, relativt bratte bakker. Den største utfordringen her er at det er smalt, slik at det er vanskelig å ploge om noen er på vei opp. Jeg var glad jeg skulle opp bakken og ikke ned. Jeg tok en liten pause her for å se på tøffingene som rente ned i full fart. Dessverre var det kun 3 stk. av dem på den halvtimen jeg var i området. Den ene som kjørte ned ble foreviget på bilde.

 Full fart ned Skjellbreidalen

Felleskiene jeg kjøpte før jul fungerte veldig bra også denne dagen, der jeg nesten gikk rett opp Skjellbreidalen uten fiskebein.

Da jeg kom opp til Vintervatnet følte jeg at jeg hadde krefter igjen, så det ble en tur opp til Elgsethytta og tilbake, med en lengre pause på en benk rett sør for hytta. Mellom Vintervatnet og Elgsethytta var det naturlig nok mye folk. Mange av dem var amerikanere, uten at jeg vet hvorfor de var her. Skikunnskapene deres var det ikke noe å si på.

Tilbake på Henriksåsen var jeg godt fornøyd med dagens tur på 1,5 mil. Mest fornøyd var jeg med at jeg hadde våget å kjøre ned Lindboeløypa, noe jeg aldri hadde trodd jeg kom til å gjøre.

        Jon Arne Madsø