Topptur til Langdalskollen, Våttakammen og Ilbergan

     

   

10.05.22. I 2021 fikk jeg oppmerksomhet blant folk som bruker Bymarka pga boka "Bymarka - 50 vatn og turopplevelser". I år har jeg i tillegg til vannene tenkt å skape interesse for alle toppene i marka. Om man legger godviljen til er det omtrent 50 topper som fortjener et besøk. De er ikke så høye, og ikke alle byr på de store naturopplevelsene, men det er de toppene vi har.

Jeg har laget en nettside der jeg presenterer disse 50 toppene, med kart som viser hvor i marka de befinner seg. I motsetning til vannene som jeg har besøkt flere ganger, er det mange av toppene jeg ikke har vært ved selv, men i løpet av 2022 har jeg som mål å besøke alle 50.

I dag valgte jeg å legge markaturen til et turområde som mange på Byåsen har et nært forhold; Gramskaret, retning Ilbergan. Jeg har vandret mye rundt i Bymarka men aldri vært her før. Årsaken til at jeg valgte å besøke dette området er at det er fint å starte her for å komme seg opp til toppene Langdalskollen, Våttakammen og Ilbergan. Og i en tid der mye av Bymarka fortsatt er dekket av snø var det greit å ta noen av laveste toppene først. Det meste av dette turområdet viste seg å være bart selv om det var gjørmete på stiene.

  

Gramskaret og denne fossen ligger like ved Tømmerdalsveien, rett nord for Theisendammen.

Jeg fulgte en sti som gikk langs Skardbekken - en sti som på MTBmap.no kalles Bringbærstien. Jeg brukte GPS på telefonen for å sjekke at jeg var på rett vei. Uten GPS (eller kart og kompass) tror jeg at jeg ville fått problemer, da det går stier i alle retninger i dette området, og den tette skogen gir få holdepunkter. Om jeg hadde startet fra Strandlinja ville det muligens vært lettere å finne veien opp, da stien derfra opp til Langdalskollen er bred og fin.

Jeg kom til et kryss der et skilt pekte mot Langdalen mens et annet pekte mot Våttakammen. Hadde jeg ikke hatt GPS ville jeg sikkert valgt å gå mot Langdalen, da jeg hadde Langdalskollen som første mål på turen. Men det er stien som går til Våttakammen som fører opp til Langdalskollen.

   

Skilt som er ment å være til hjelp kan bidra til å skape forvirring.

Rett før toppen kom jeg til et flott utsiktspunkt der man muligens burde ha ryddet bort noen trær, så utsikten mot Trondheim sentrum hadde blitt enda bedre. Mange av bildene som legges ut fra Langdalskollen er tatt her. Men selve toppunktet ligger noen hundre meter nordvest, med liten utsikt, selv om Gråkallen kunne skimtes i det fjerne mellom trærne.

   

Utsiktspunktet i nærheten av Langdalskollen er mer imponerende enn utsikten fra selve toppunktet.

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å besøke Våttakammen, da det ikke er så lenge siden sist jeg var her. Men når jeg likevel passerte kunne jeg ta meg en tur oppom. Og fint var det, da utsikten herfra er en av de beste i Bymarka. Man kan se i alle retninger, uten for mange trær til å å ødelegge sikten. Mange benker er det også satt opp på bergene her. Jeg tok fram zoom-linsen min og fotograferte bl.a. Munkholmen som ligger "rett nedenfor".

 

Det er ikke uten grunn at Våttakammen er populær som turmål.

Etter Våttakammen fortsatte jeg på turstien som leder opp til Geitfjellet. Jeg skulle ikke dit i dag. I stedet tenkte jeg å ta av til høyre etter hvert for å finne veien bort til Ilbergan. Toppen er bare på 342 moh. og den ruver absolutt ikke i landskapet. llbergan er navnet på området øst for Ilsvika og vest for Geitfjellet, og det er navnet på selve toppunktet her. Ilbergtoppen hadde muligens vært et bedre navn for å skille de to fra hverandre?

Jeg gikk litt fram og tilbake på stien før jeg fant ut hvor jeg skulle ta av. Det som hjalp meg var Kjell Morten Tillerbakks glimrende brukerprofil på Google maps, der alle 50 topper er lagt inn, også Ilbergan:


https://www.google.com/maps/d/viewer?

 


Med den kunne jeg se hvor jeg befant meg i forhold til toppen. Turen bort til Ilbergan ble likevel en frustrerende opplevelse, da det er svært tett skog her, med krypfuru. Mange av trærne var veltet, slik at det var vanskelig å komme seg forbi. Da jeg omsider kom meg bort/opp ble jeg skuffet over mangelen på utsikt. Hadde man tatt bort endel trær ville man hatt fin utsikt utover fjorden og inn mot byen. Underveis på stien hadde jeg sett benker som var satt opp på steder der det nok tidligere har vært utsikt mot fjorden, men der vegetasjonen har tatt over.

 

Det var krevende å komme seg bort til Ilbergan og utsikten på "toppen" var dessverre ikke hva den kunne ha vært.

Jeg valgte å følgene myrene rett sørover da jeg skulle tilbake til Tømmerdalsveien og parkeringsplassen. Her var det både bløtt og tett kratt, men jeg kom meg fram. Underveis tok jeg meg en pause inne i den tette skogen. At Ilbergan og mye av Bynessiden var uten trær på 1800-tallet pga. behovet for brensel, er nesten ikke til å tro. Det må ha vært mye slit oppi disse liene for å få fraktet bort alt tømmeret.

Inkludert pauser tok turen 3 1/2 time. Selv om Langdalskollen og Ilbergan ikke var så imponerende topper som jeg hadde håpet, ble det en interessant tur, der jeg gikk langs fine (men blaute) stier. Jeg ble også litt bedre kjent med denne delen av marka.

De svarte prikkene markerer hvor jeg gikk.

 

    Jon Arne Madsø